Jensen Huang, grunnleggeren av Nvidia, sammenligner OpenClaw med HTML, teknologien som skapte internett. Like stort som Linux. Det mest populære open source-prosjektet noensinne.
De færreste har noen formening om hva OpenClaw er og gjør, og det er ganske stor kontrast mellom dette og en norsk leders glede over å endelig kunne bruke AI til å skrive et møtereferat.
Min kollega Ådne sa nylig at det er første gang han har gledet seg over å skrive møtereferat.
Det høres i hvert fall ut som milevis unna en agentstrategi.
Men så slo det meg: det Ådne holder på med er ikke AI-strategi. Det er noe mye enklere, og mye vanskeligere. Å sette ord på det han ser, hva han tror, hva som skjer rundt ham. Han vet dette fra før. Han har sett det samme i møter, lest de samme signalene, gjort de samme vurderingene, i årevis. Men det har levd i hodet, uartikulert. Ikke fordi han er dårlig til å kommunisere, men fordi sånn fungerer ekspertise: det blir til erfaring og intuisjon, men ofte usynlig. Du slutter å tenke over det du gjør fordi du bare gjør det.
AI kan ikke bruke det den ikke kan se.
Tenk deg at du hadde skrevet dagbok de siste ti årene. Tenk deg at du så delte dette, kanskje litt motvillig, med en AI. En agent som er trent på å se mønstre. Finne koblinger. Gjenkjenne trender. Jobbe i hele samlingen av det du vet, dine perspektiver, dine erfaringer, og hente opp akkurat det du trenger, når du trenger det.
Hva tror du ville skjedd?
Selv har jeg ikke den dagboken, men jeg er ganske trygg på at resultatet hadde vært forbløffende.
Men de færreste av oss har ti år med dagbøker, verken privat eller på jobb. I beste fall har vi noen tusen dokumenter på en disk. Et salig kaos av mapper og utdaterte varianter.
Det vanskelige er å begynne
De som har prøvd å komme i gang med en dagbok kan kanskje kjenne seg igjen. Det går i en uke, kanskje to, men så glipper det. De fleste prøver faktisk. Men de gir opp. Ikke fordi det er vanskelig i seg selv, men fordi verdien ikke synes på tre uker. Den synes på tre måneder. Som med renter på renter akkumuleres verdien over tid.
Det må bli en praksis. Ta det ut av hodet og inn på papiret. Skrive det ned. Strukturere det. Gjøre deg selv til en bedre kilde, for deg selv, for menneskene rundt deg, og etter hvert for agentene som skal jobbe for deg.
Dette er ikke AI-ferdigheter. Det er tenkeferdigheter. Og det er tilgjengelig for alle som gidder.
Det er her Nvidia og norsk lederhverdag møtes. Ikke gjennom teknologi. Men gjennom en praksis for å skrive ned det vi faktisk vet.
Men hva er det du faktisk skriver ned? Alt du gir en AI er kontekst. Men kontekst har ulike former.
Og kontekst er ikke likeverdig. Det finnes forskning som rangerer hva som faktisk hjelper. Svaret er ganske tydelig. Eksempler fra din egen erfaring — konkrete situasjoner, ikke prinsipper — gir langt bedre svar enn det AI produserer uten dem. En god beskrivelse av hvem du er og hva du prøver å bygge gir mer relevante svar. Selve spørsmålsformuleringen? Det er det vi bruker mesteparten av tida på. Det er det som betyr minst.
Noe er fundament. Hvem du er, hvem organisasjonen er, hva dere prøver å bygge. Det endrer seg sakte. Det er grunnmuren.
Noe er perspektiver. Hva du mener om bransjen, kundene, verden. Det som gjør deg til deg og ikke alle andre.
Noe er erfaring. Det du har lært fordi du har stått i det. Suksesser, feil, stille lærdommer som aldri ble satt ord på.
Disse tre er varige. De bygges over tid. Jo mer du setter ord på dem, jo sterkere blir alt du produserer.
Og så er det det som skifter fra uke til uke: signaler — hva observerte du? Hva sa en kunde som satte noe i bevegelse? Hva skjer i markedet denne uken? Og intensjon — hva prøver du å oppnå akkurat nå, med akkurat dette?
Tre som holder. To som styrer. Sammen er de innholdet i dagboken.
Fordi kontekst akkumulerer
Allerede krever vi originalitet fra AI vi aldri krevde av oss selv. Vi forventer at den skal gi oss noe eget, noe med karakter, uten at vi har gitt den det minste å jobbe med.
Det er litt som å ansette noen og be dem prestere på dag én, uten å fortelle dem noe om hvem dere er, hva dere har lært, eller hva som faktisk betyr noe her. Du ville ikke gjort det med en ny kollega. Vi gjør det med AI hver eneste dag.
Med relativt tydelige og sterke signaler om at fremtidens arbeidsliv inkluderer en god dose med ivrige agenter, gir det god mening å starte dette arbeidet allerede nå.
De som har skrevet og tenkt i «bedriftens dagbok» vil ha en ganske stor fordel. Det vil gi en fordel allerede i morgen, og en fordel som bare vokser over tid. En leder som har skrevet i seks måneder har noe å gi en agent. En leder som begynner om seks måneder har ingenting.
Og forskjellen mellom de to vokser ikke lineært. Kontekst akkumulerer. Etter seks måneder har den ene en tynn tråd. Etter to år har hun et fundament. Den som begynner om seks måneder starter alltid to år bak.
De som allerede er flinke til å dokumentere tanker fra møter, feil de gjorde, og hva de faktisk lærte av dem, sitter på mer enn de tror. Det som lå som døde dokumenter i en skuff, er i ferd med å bli noe som kan brukes aktivt.
De som begynner nå bygger et fortrinn som ikke kan kopieres over natten. Fordi det ikke handler om teknologi. Det handler om det du har lært over tid.
Fremtidens konkurransefortrinn er ikke bedre verktøy. Det er bedre råmateriale. Og råmaterialet er det du vet, hvis du gidder å skrive det ned.
Det er vanskelig. Ikke fordi det er teknisk, men fordi det er menneskelig.