Det siste året har måttet klype meg i armen mer enn en gang. Det startet med en ide om et nytt produkt, og jeg ville teste å lage en prototype. Men underveis skjedde det noe. Det funket. Foreløpig har alle tekniske utfordringer latt seg løse, med litt knoting og tålmodighet. Nå, 6 måneder senere, har jeg de første beta testerne i gang. Jeg bygger et helt produkt alene. Det er topp for meg, men det er samtidig tankevekkende. Hvis jeg oppsummerer for meg selv hva dette hadde sett ut som, da jeg ennå ledet et byrå med masse flinke spesialister. Rådgivning, design, kode, copy, illustrasjon, strategi. Ting som ville krevd syv ulike fagområder for bare ett år siden.
Jeg har ingen vrangforestilling om at alt er perfekt. At en fagperson ikke kunne gjort det bedre. Men for meg nå har det å iterere raskt en høyere verdi enn perfekt.
Men det som gjør det mulig er ikke verktøyet. Det er ikke ChatGPT, det er ikke Claude, det er ikke Midjourney. Det er femten år med mønstergjenkjenning, strategisk kontekst, synspunkter og erfaring som jeg har puttet inn i dem. Alt mitt. Mine tanker. Min måte å se verden på.
Da jeg fortalte dette til studenter på Høyskolen Kristiania i forrige uke, skjønte de det med en gang. Fordi ferdighetene jeg snakker om er ferdigheter de allerede bruker. Bare at ingen har sagt det til dem.
Mellom fornektelse og magi
Åpne LinkedIn en hvilken som helst dag. Feeden er full av magi. Automatiser dette. Bygg dette, så ramler det nye kunder inn. Se hva Google fikk til. Se hva Salesforce lanserte.
Det meste handler om verktøy. Automatiser A, bygg verktøy B. Eller historier fra selskaper du ikke har hørt om, i en bransje som ikke ligner din, som fikk til X med AI.
For en leder i en norsk bedrift med femti ansatte som ikke har kommet over startstreken, er dette bare med på å legge press. Usikkerhet. Hva er det alle andre ser, som ikke jeg ser?
Og så har du den andre varianten. De som avfeier hele greia. Som mener det går over. Som sier at AI ikke funker for dem, at bransjen deres er annerledes, at kundene deres ikke vil ha det. De også kjenner presset. De later bare som de ikke gjør det.
Mellom disse to, mellom fornektelse og magi, er det et vakuum. Nesten ingen snakker om det som faktisk avgjør. Ikke verktøyene. Ikke teknologien. Men tankearbeidet som må på plass før noe av det gir verdi.
Vi velger snarveier. Fordi det er lettere å handle enn å tenke. Men vi trenger ikke flere ledere som vibekoder nye verktøy. Vi trenger ikke flere ledere som kjøper flere lisenser. Vi trenger ledere som tenker. Som reflekterer. Som bygger opp referansebanken sin. Som spør seg hvordan dette påvirker forretningen, de ansatte, organisasjonen. Hvordan lede i denne endringen.
Det er et helt annet spørsmål enn "hvilket verktøy skal vi bruke."
Det er ikke AI som ikke fungerer
AI er en multiplikator. Den tar det du gir den og forsterker det. Men du kan ikke multiplisere null.
Fem ganger null er null.
«Det beste AI-verktøyet i verden, med null kontekst, null perspektiver, null erfaring, gir deg null. Eller verre: det gir deg noe som ser ut som noe, men som er helt tomt. Den eneste variabelen er hva du putter inn. Det er ikke AI som ikke fungerer. Det er fraværet av identitet.»
Det er den farlige biten. For det ser bra ut. Og de fleste merker ikke forskjellen. Verktøyene er mer eller mindre identiske for alle. Samme ChatGPT, samme Claude, samme tilgang. Den eneste variabelen er hva du putter inn. Din kontekst. Dine perspektiver. Din erfaring. Din evne til å tenke klart om hva du vil og hvem du snakker til.
Det er ikke AI som ikke fungerer. Det er fraværet av identitet.
Drivstoff og motor
Etter et år med daglig bruk har jeg kokt det ned til fem ting AI trenger fra deg for å faktisk fungere:
Kontekst, hvem du er, hvem du er for, og hva du prøver å oppnå. Grunnlaget som alt annet filtreres gjennom. Perspektiver, hva du mener. Dine synspunkter, posisjoner og overbevisninger. Uten dem gir AI deg gjennomsnittet av internett. Signaler, hva du fanger opp. Hva skjer rundt deg, i markedet, hos kundene. Erfaring, det du har levd. Det AI ikke har, og aldri vil ha. Intensjon, hva du vil oppnå akkurat nå, med akkurat dette.
Det er identitet. Og det er drivstoff.
Men disse inputsene faller ikke fra himmelen. De bygges av ferdigheter. Evnen til å koble ting på tvers. Til å styre det du ikke kan selv. Til å lese folk. Til å tåle usikkerhet. Til å uttrykke deg tydelig. Og over alt: nysgjerrighet. Viljen til å grave, lære, forstå.
Ferdighetene bygger inputsene. Inputsene er drivstoffet. AI er motoren. Uten drivstoff står motoren stille.
Det fine er at dette ikke er abstrakt. Det kan systematiseres. Det kan trenes. Og det er ferdigheter du allerede har, det er bare sjelden satt i system.
Lederpraksis
Jeg har valgt å kalle det lederpraksis. Ikke fordi det er et fancy ord, men fordi det beskriver nøyaktig hva det er. En praksis. Noe du utøver. Daglig. Bevisst. Med intensjon.
Det er ikke tradisjonell ledelse. Ikke selvhjelp. Ikke AI-kurs. Det faller mellom alle disse fagene, men det er ingen av dem. Det er lederens egentlige arbeid i en verden der alt annet kan outsources, automatiseres eller kopieres.
Den faktiske AI-ferdigheten er ikke å lære verktøy. Det er å bygge det AI trenger fra deg. Kontekst, perspektiver, erfaring.
Spørsmålet er ikke hvilket AI-verktøy du bør lære. Spørsmålet er hva du har å gi det.
Slutt å lete etter bedre prompts. Begynn å bygge bedre kontekst. Det er det eneste AI ikke kan gjøre for deg, og det eneste som gjør at den faktisk jobber for deg.
Det arbeidet har et navn. Og det kan trenes.
Har du interesse av AI, ikke som hype, men fra et ledelses- og strategiperspektiv, så kommer jeg til å dele tanker og refleksjoner fremover. Meld deg på nyhetsbrevet, så hører du fra meg når det er noe å si.